morgenstund har gull i munn.

Ja, ikke sant... Solen skinner, det er fint og varmt, bare jeg har "våknet" opp og huset sover på en måte enda. Det samme har jeg lyst til!

Hvorfor må det altid vere sånn at når man absolutt må stå opp, er enten været eledig, ikke ferie, en jobb som venter, (ja, serlig, den venter ikke, bare maser om at man er for sen..) eller noe annet helt forferdeling miserabelt!

Andre dager, sånn som i dag, da det for en gang skyld ikke er noen vits i å stå opp tidlig, da er man våken før klokka seks, klar for å starte dagen.. Er nesten som med de små to-treåringene som kommer stormende inn, "kom, du må stat opp, barnetv! KOM DA!"

Hurra.. Like morsomt hver gang en må forklare ett lite blondt, blåøyd monster av ett søskenbarn at nei, det er ikke barnetv nå, klokka er bare såvidt over fem... Gå og legg deg, så kan du komme tilbake om tre timer, kanskje det er noe påTVen da. Det funker i fem minutter, men så kommer de tilbake.. "Ja, men. Det e nå lyst, å da e det barnetv!"

Så var det påan i gjen..

Da prøver jeg plan B.
Jeg spør forsiktig, hun er en meget utspekulert, ung madame, så det gjelder å trå varsomt. Kanskje vil hun se etter om den blide gutten borte i gangen (min bror), om han vil bli med. Etterfulgt av trippende barneføtter, litt iherdig banking, og enda mere tripping, innser jeg at denne planen gikk i vasken.

Etter gjentatte mislykkede forsøk er klokka plutselig blitt åtte og mitt kjære søskenbarn kan sette seg rolig ned og nyte underholdningen, mens jeg trekker meg forsiktig tilbake til en liten morgen lur..


Det er bra at jeg ikke får tilbud om å vere barnepasser ofte!